Den vanskelige u-lyden

Noe av det vanskeligste for mange innlærere av norsk er å plassere lyden /u/ i munnen. Ikke for langt bak, ikke for langt foran, riktig runding av leppene...

Hvorfor er det så vanskelig? Det gjør det ikke lettere at når vi leser bokstaven u kan den noen ganger være en /o/ som i lukker, men i tuller er det en /u/.

Noen språk har ikke u, men u-en ligger nærme ü på tysk eller y på f.eks. finsk. Men u er o. Og o er å. Eller hvordan var det nå enn var. Det motsatte er tydelig når nordmenn prøver å snakke andre språk, som finsk eller tysk. Jeg har mange ganger fnist av nordmenn som prøver å si at de har vært i den finske byen Oulu...

Jeg liker å bruke musikk i undervisningen, og i uttale er det gull verdt. Her kan du trene u-er og andre lyder uten at det blir kjedelig, og uten at du-en blir til doen. Billig og effektiv hjernevask, kan du også kalle det.

"Bare du" med CC-Cowboys er genial på å snike inn litt ekstra trening på u-en. Og det er jo en knakende god sang også.