- 20. nov
Menneskets beste venn
- Andrea Kjustad
- 0 comments
Husk at du kan høre kåseriet opplest på Spotify og Youtube.
Noen påstår at hunden er menneskets beste venn. Og min beste venn er hunden min. Jeg har en svart labrador som er verdens søteste. Han er som en litt forvokst valp og elsker kos og masse godbiter. Han liker å bli klappet, klødd og lekt med, men er ikke fullt så glad i kloklipp eller å bli børstet med furminator.
Han er bare glad. Hele kroppen hans er glad. Han hopper og spretter og logrer med hele seg. Og han er like overrasket hver gang han oppdager at han har en hale som han kan prøve å få tak i. Han løper ikke rundt seg selv som en vanlig hund, men hopper begeistret rundt som en geit i et stadig forsøk på å fange halen.
Hunden min bjeffer ikke så ofte, men det kan komme et kort bjeff hvis han ikke blir sluppet inn med en gang han skraper litt på døra. Eller så hopper han opp og ned, slik at jeg kan se hodet hans dukke opp i vinduet. Han liker ikke hunder som gjør. Å gjø er å bjeffe mye og hele tiden, slik noen av de små hundene i nabolaget gjør. Da er det som om han himler med øya, ignorerer dem og går lydig videre.
Det er alltid godt å komme hjem til en hund som elsker deg. Det gjør ikke så mye at han tygget i stykker brillene mine eller stjal pizzarestene jeg skulle spise til lunsj. Det går ikke an å bli sint på en så glad hund.
Men det er én ting som irriterer meg. Røyting! Det virker som om han prøver å legge et vegg-til-vegg-teppe i stua hver eneste dag. Heldigvis hjelper furminatoren (genial kam som virkelig tar bort alle de løse hårene) og robotstøvsuger.
Om kvelden, når han hopper opp i senga og legger snuta mot kinnet mitt, tenker jeg ikke på at stua burde støvsuges eller pizzaen som forsvant i et jafs. Da tenker jeg bare på at hunden virkelig er menneskets beste venn.