Kongen er død, leve kongen!

Fredagen ble en dag som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var på Kiel-båten. Jeg hadde en følelse av at kongen døde den natten, men jeg hadde ikke hørt nyhetene verken torsdag kveld eller på morgenen. Kongen er død, var det første jeg sa den morgenen. Visstnok var det litt før det offisielle tidspunktet, men det var som om jeg visste.

Vi gikk ned til sjuende dekk. Ivrige hadde allerede stelt seg opp for å posisjonere seg for å komme først ut av båten, da kapteinen høytidelig forkynte dødsbudskapet til alle passasjerene om bord. Flagget ble firt på halv stang. Stillheten var til å ta og føle på. Å få med seg de beste tilbudene var ikke lenger så viktig. Dette var et historisk øyeblikk.

Jeg møtte ham aldri selv, men jeg hadde æren av å spille for ham flere ganger. Det var alltid litt ekstra å spille for Kongen. Selv om det kanskje bare var en bitte liten solo, så var nervene i høyspenn. "Kongen kjem" var linjen som begynte Mostraspelet, der han og dronningen var en gang jeg spilte der. Og det er kanskje slik jeg husker ham best. Suset av høytidelighet som senket seg over alle frammøte i det kongen kom.

Og selv om Håvamål ble skrevet i en tid med vikinger med stridslyst, er det som om det er skrevet til kong Harald. For han bygget seg ydmykt opp et gjevt ettermæle. Eller eit gjetord gjævt, som det står i håvamål. Og det er ikke noe som man kan ta for gitt. Det er noe som kommer fordi du har fortjent det. Og kong Harald fortjente det virkelig. Han vant både folket og gjetordet.

Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.

For gjetordet, eller ettermælet, som står igjen etter Harald skal aldri død. Og hans gjetord er uten tvil gjævt. (flott). Og dommen over den døde vil stå seg til evig tid.

Fe døyr,
frendar døyr,
ein sjølv døyr på same vis.
Men eg veit om noko
som aldri døyr:
domen over den daude.

Han ga alt for Norge. Vi lyser fred over Kong Harald Vs minne.