Fornemme ord og å fornemme ord.

Noen ord er fornemme. Her snakker vi om adjektivet fornem, som betyr viktig eller fin. Men verbet å fornemme, betyr å oppfatte eller føle noe. Når vi bruker slike fine ord, fornemmer vi betydningen, vi forstår det kanskje delvis, og det får ordet til å virke fornemt, eller litt bedre enn de vi vanligvis bruker.

Til jul, høytidelige anledninger, seremonier og i kirka møter vi ord som både er fornemme og som vi fornemmer. Vi hører dem, vi synger dem og vi sier dem. Men vet vi egentlig hva de betyr? Som barn sang vi "Milde Jesus du som sagde", og vi syntes det var både litt rart med Jesus med en sag, men samtidig ikke. Han var jo en snekker. Åh! Det var en gammel fortidsform av å si/sige.... Sangen mistet litt av sin høytidelige mystikk da vi faktisk skjønte hva det betød.

Hva med "lønnlig i blant oss de går" og "barn i en vesal stall"? Vi fornemmer jul, høytid og hygge med setningene, og vi tenker ikke så mye over hva det egentlig betyr. Hadde det vært bedre å synge "de går i det skjulte i blant oss"? Det virker nesten uhyggelig. At noen fremmede vesener går blant oss uten at vi vet det! Nei! Det er bedre å ikke vite at de går lønnlig i blant oss. At Jesus var født i fjøset er heller ikke like fornemt som i en vesal stall.

Slik har vanskelige ord fått en slags opphøyd og nesten hellig betydning. Når vi snakker i kirken om å bekjenne forsakelse og tro, tenker vi kanskje ikke så mye over hva hverken Agnus Dei eller Kyrie Eleison betyr. Men de hører hjemme i kirka. Ordene føles viktige i munnen og i ørene. Og vi synger og sier med. Og det er kanskje derfor vi liker de gamle oversettelsene av Fader vår. Ingen sier vel Fader lengre. Eller hellige vorde ditt navn. Men det fornemmes som mer fornemt når vi bare fornemmer hva det betyr.

Og slik er det også med Prøysen. Vår kjære, lune, varme Prøysen. Som snakker på en dialekt som vi bare fornemmer, men ikke forstår fullt ut. Og når Prøysen blander inn bibelske ord og personer i sangen om Jørgen Hattemaker, så er det helt på sin plass å synge den i Kong Haralds begravelse. Eller?

Det var det jeg tenkte. Likeverd og sosialdemokrati hånd i hånd i folkekirken vi alle er så glade i. Det var vel det vi alle tenkte. Kanskje jeg ikke var like begeistret over tolkningen. Men tanken var god. Støre likte det også. Det passet inn i hans sosialdemokratiske likhetsideal. Det passet inn i Kong Haralds folkelige appell. Vi hørte ord som Salomo, dronningen av Saba, leiet og lam og får. Bibelske navn og ord i en godslig, Prøysensk innpakning. Vi fornemmet at det folkelige likehetsidealet steg ned i kirkerommet. Det var riktig og vakkert. Graset er grønt for alle.

Men så leste jeg teksten. Jeg har jo sunget det. Nynnet med. Likt sangen. Men jeg har ikke lest og forstått teksten. Egentlig. Jeg fornemmet den. Jørgen Hattemaker og Kong Salomo kom begge nakne til vår jord. Vi er alle like, selv om sola skinn på deg, og skuggen fell på meg. Og selv om jeg forstår både dialekt og bibelske ord relativt godt, tenkte jeg ikke noe særlig over det.

Snakker vi om bæsj og sex og orgasme!?!? Jeg måtte lese det en gang til. Jo. Her snakker vi om vilkårlig sex med både dronningen av Saba og Lea Lettvint. Og orgasmen kommer forkledd i Paradis og harpeklang. Jeg rødmet da jeg leste det. Og når Prøysen snakker om mat, og at, når vi i lønndom går dit du vet, og det kommer ut og gir næring til frodig gress som både lam og sorte får spiser, er det faktisk avføring det refereres til. Blir det ikke veldig vulgært? Passer det seg i en begravelse? Passer det i en kongelig gravferd? Passer det i en kirke?

Og det er her vi ble så grundig lurt. Vi fornemmet sangen. Vi fornemmet ordene. Men vi tenkte ikke over dem. Heldigvis. Skulle likt å visst hva Kong Fredrik av Danmark eller Prins William hadde tenkt hvis de visste at her synger de om sex og avføring. Kanskje det er greit at det vulgære kommer inn selv i kongelige begravelser? En ting er i hvert fall sikkert. Noen ganger er det bedre å fornemme enn å forstå.