- 19. nov
Smarte ord
- Andrea Kjustad
- 0 comments
Det sies at de mest intelligente er de som ikke proklamerer at de er smarte. Etter noen datingrunder har jeg funnet ut at menn som tror de er smarte, ofte er de mest kjedelige og usmarte. Det kan jo hende det finnes noen unntak, og dess mer jeg kan – også om dating – skjønner jeg at jeg ikke kan noen ting. Eller i hvert fall veldig lite. Og de gråeste personene er de som hevder de har god humor. Et stort gjesp, og sveip videre.
Nå må jeg legge min frustrasjon over dårlige datingopplevelser til side. For nå skal vi snakke om ord som uttrykker intelligens. Ordene i seg selv er interessante, men det som virkelig trigger en språknerd, er hvordan ordene uttales. For her er det virkelig mange godbiter – ikke bare tonemer, men plasseringen av trykket i ordet og hvordan det uttales. Her åpner det seg en hel skattekiste med smitteeffekter fra engelsk, sosiolekter og dialekter. Og kanskje et utdøende fenomen i hovedstaden.
Vi begynner med intelligent. På engelsk er trykket på andre stavelse, og mange overfører dette til norsk. Uansett om du vil være intellektuell eller overklasse, eller folkelig og jovial, blir dette helt feil på norsk. For her er det normerte trykket på siste stavelse – både intellektuell og intelligent plasserer trykket helt til slutt. I dialekter, for eksempel totning, er det første stavelse som gjelder. Og for mange i hovedstaden som vil «snobbe ned», kan trykket på første stavelse gjøre susen.
Neste gang du ser Olsenbanden-filmer, eller andre filmer fra etterkrigstidas arbeiderklassemiljø i Oslo, kan du legge merke til hvor de plasserer trykket. «Genialt» eller «geniaaaalt» sier mye om hvorvidt du er fra arbeiderklassen på østkanten eller overklassen på beste vestkant. Denne forskjellen er kanskje på vei ut, men du kan fortsatt signalisere ganske mye med trykkplasseringen din. Er du for eksempel en arbeiderpartipolitiker med en veldig tydelig vestkantaksent, kan du slite med troverdigheten blant tradisjonelle arbeiderklassevelgere. Da er det fristende å komme med en trykkforandring for å høres litt mer folkelig ut – men guri malla så kleint det høres ut!
Du må altså være lur og litt finurlig når du snakker, fordi måten du snakker på sier mye om hvem du er. Og det finurlige her er at dess mindre du snakker om hvor smart du er, dess mer intelligent oppfattes du. Og hvis du i tillegg eksperimenterer litt med trykket, kan du både være folkelig med dem du ønsker å være jovial med – og så kan du heller skru opp troverdigheten ved å flytte trykket til tredje, fjerde og noen ganger femte stavelse hvis du skal søke om lån i banken eller gjøre et godt inntrykk i et jobbintervju.