Fotballdrømmen brast, men fotballdrømmen lever

I går ble det slutt for Norge i fotball-VM. De spilte så bra mot England, men dommeren var ikke på deres side. Og heller ikke flaksen. Annulleringen av målet hadde sendt Norge videre. Og det var mye teater og oppkonstruerte situasjoner fra engelskmennenes side, men de vant denne kampen, og nordmennene må dra slukøret hjem.

Eller slukøret? De har jo all grunn til å være stolte. Norge har aldri vært i en kvartfinale i fotball-VM for menn. Det er historisk. Vi har mange unge spillere som er gode både på og utenfor banen. De er sympatiske, jordnære og bryr seg om hverandre. De gjør hverandre gode. Dette er et lag for framtiden. De har fortsatt mange gode fotballår igjen.

Jeg er ingen fotballekspert. Og ikke ser jeg alle landskamper, heller. Og navnene? Jeg kan ikke fornavnene på halve det norske laget. Men jeg liker det jeg ser. Jeg rives med av spenningen. Det var fantastisk å se unge og gamle, jenter og gutter på t-banen, toget, i gatene med rare hatter (kan de virkelig selge slike hatter for 600 kroner!!!), t-skjorter til 4000 kroner, skjerf. Og en liten pose med drikkbart i hånda. Det var fest i Oslo. Så mye at det slo ut på Richters skala. Både i Oslo og Bergen. For til og med Bergen kunne være storsinnede nok og si at Bergen er en del av Norge. Men de er jo verdensmestre i å feire, da. Uansett.

Norge trengte dette eventyret. Vi trengte å snakke om noe annet enn inflasjon, krymplasjon, Trump, krig og elendighet. Vi trengte drømmen, spenningen, fellesskapet. Vi trengte å løfte blikket bort fra de små skjermene og opp på den store, store, storskjermen som ble satt opp på Rådhusplassen, Ullevål stadion og andre plasser der man kunne sitte sammen. For fotball nytes best sammen. Ikke alene foran en mobilskjerm.

Drømmen lever videre. Nå er det Bodø/Glimt og andre norske lag som drar ut i Europa og gjør det bra der. Og der kan vel ikke Trump ta en telefon og ringe til sjefen, kan han vel? Og om fire år er vi der igjen. I et nytt VM. Med mer stolthet, tro og modenhet enn vi hadde da vi gikk inn i dette. For hvem hadde trodd at de skulle vinne over Brasil? Og komme til kvartfinale. Og spille en så jevn kamp mot England, som vi egentlig kunne ha vunnet hvis dommerne hadde vært litt mer positivt innstilte.

Sommeren 2026 er sommeren da ting snudde. Trump, selv om han prøvde å stjele oppmerksomheten, dominerte ikke nyhetsbildet. Ødegaards konstante løping på nesten 13 km i kampen mot Brasil, Nylands fantastiske redninger, Haalands mirakuløse scooringer... Det er mye å ta av. Og jeg gleder meg allerede til neste VM. Men først er det EM. I 2028. Og da skal jeg ha heklet meg en rar, rød og hvit og blå lue og sitte klar. For dette ga mersmak!